Filed under: Uncategorized
I løpet av mitt skoleår på Elvebakken i 2007 vokste min interesse for fotografi enormt, og som entusiastisk fotografspire tilbrakte jeg en god del tid på en av mine favorittsider foto.no. Det er et sted for betraktelse, saklig kritikk og tilbakemeldinger. Det er et flott sted for alle som vil komme seg videre innenfor fotografi.
Men etter en stund begynte bildene å bli for like, og det var sjelden noe som tok oppmerksomheten min eller som hadde noe særegent ved seg. Lite av det jeg så inspirerte meg, og jeg begynte å gå lei av siden. Slik var det i hvert fall til den dagen jeg helt tilfeldig svippet innom et bilde av en fotograf. En fotograf som hadde det jeg hadde lett etter. Sin egen personlige stil. Hans navn var Erlend Mørk.
På denne tiden var jeg ikke inne i hele opplegget med bildemanipulering, men dette var noe som virkelig fanget oppmerksomheten min. Opptil denne stund hadde jeg kun trodd foto var å ta bilder, og redigere så lite som mulig. Men her var en person som sannsynligvis kan sies å ha bilder som er minst 70% Photoshop og manipulering. Kunne dette virkelig sees på som foto, eller hadde herr Mørk gått over streken for lenge siden?
Da jeg leste tilbakemeldingene på bildene så jeg med en gang at jeg ikke var den eneste som var i tvil. De fleste roste Erlend for sine fantastiske bilder og ga ham en slags heltestatus på internettsiden. Men samtidig var det skeptikerne, som mente dette var for mye av det gode, og at slike bilder ikke hadde noe å gjøre på et foto-forum.
Dette fikk meg til å tenke. Når er det egentlig greit å manipulere bilder? Går grensen der vi ikke lenger vet hva som er virkelig og hva som er falskt? Realitet og fiksjon?
I 2006 skulle en reporter fra Reuters dokumentere konflikten mellom Libanon og Israel. Men bildet som ble brukt i dokumentering var noe utenom det vanlige. Eksperter kunne tydelig se at røykskyene hadde blitt gjort mørkere og større, og kloningen var elendig utført. Saken fikk stor medieomtale, og dette førte til slutt til at reporteren fikk sparken fra jobben sin. Sjansene for at han skal få jobb som fotograf igjen er minimale.
Dette er ikke den første av slike saker.Flere pressefotografer har gjennom de siste tiårene brukt bildemanipulering for å få frem noe de selv ikke kunne fange på film, og gang på gang har de blitt oppdaget og dratt frem i media for sin egen dumhet.
Bildemanipulering har nulltoleranse innenfor pressefotografi. Det sees på som uetisk og umoralsk og har ingen ting å gjøre i situasjoner der virkeligheten skal rapporteres.
Men hvorfor er det da akseptabelt å bruke bildemanipulering i mote- og reklamebilder?
På bildene kan vi se en modell som reklamerer for et produkt. De som reklamerer for produktet forteller deg at du vil se ut som denne personen dersom du kjøper produktet. Men denne personen ser ikke slik ut etter bruk av produktet. Denne personen ser slik ut fordi bildet er manipulert i ettertid for å skjule enhver skjønnhetsfeil modellen kan ha. Du får ikke den perfekte huden, det glansende håret eller de meterlange øyevippene kun av å kjøpe produktene. I en verden der skjønnhetsidealene er vakrere, sterkere og perfekte glemmer vi ofte at realiteten ofte er noe helt annet enn det du får se i bildene.
For meg er saken klar. All manipulering som forhindrer deg i å få vite realiteten av hva som skjer i verden burde nulltolereres. Og i min mening går dette under reklame- og motefotografering også. I og med at disse bildene også forhindrer oss å se hva som skjuler seg under all manipuleringen, vil jeg si det nesten er like ille.
For min egen del vil jeg derimot fortsette å la meg imponere av bildemanipulering når det kommer til kunst. Ettersom manipuleringen her er såpass grandios ser jeg heller på dette som en parodi enn som en skillevegg fra realiteten.
Det er umulig å gi noen fasitsvar på disse spørsmålene, ettersom alle har vidt forskjellige meninger. Men uti fra det jeg har skrevet i denne artikkelen føler jeg at jeg har gjort mitt standpunkt ganske så klart.
Lars Brock Nilsen
Leave a Comment so far
Leave a comment
